BALANSEKUNSTNEREN

Tekst: Lisbeth Sjøholt Hansen. Foto: Geir Dokken/Espen Gees

– Jeg sluttet med ballett fordi jeg ikke turte å gå over gulvet i ballettsalen da jeg var liten. Det var for flaut. Det var tangoen som etterhvert ble mitt livs store kjærlighet. 

Jeg spurte en gang en danserinne i Nederland Dance Company hva som skal til for å bli en stor dansekunstner, og hun svarte «å møte en lærer som elsker deg.» Jeg møtte ikke en sånn lærer før jeg møtte Teresa Cunha, hun var en av de aller fineste Tangodansere i vår tid. Dermed var jeg solgt. Og har blitt ved min lest for å si det sånn. 

Ina Eriksen (49) kommer til kafeen i Ekebergparken med lette steg i myke sko og langt blomstrete skjørt. Hun forteller at hun var ute og danset i går, med en av sine faste dansepartnere som hun tar kontakt med hvis hun vil danse. Hun er tangodanser, DJ og instruktør i Oslo Tango som hun startet i 2010.

Det var musikken som traff meg først

– Jeg kommer fra en familie med mange musikere. Husene i Tromsø, Narvik og på Lillehammer var fylt av musikk og dans. Jeg har et sterkt minne om at jeg som liten så min morfar og hans søster danse masurka på hans femtiårsdag. Jeg ble bare stående helt stille og se på dem, og da dansen var ferdig gikk jeg bort til dem og sa: «Det var så utrolig fint å se dere danse!» Da var jeg 12 år! Det er ganske utenkelig at mine barn i 12 årsalderen hadde stått forelsket og sett på et gammelt par som danset masurka, det sier litt om min medfødte interesse for dans – og det språket det er.

Det var få muligheter til å lære dans på den tiden. Det fantes et lite ballettkurs i byen, men med en sårbar, sjenert sjel og en upedagogisk danselærer, ble jeg skremt bort fra balletten. De andre var alltid foran meg, jeg trodde jeg måtte bli elsket av læreren for å bli god til å danse. På ett sånt gruppekurs i dans er du en av mange og der er det lett å bli borte, det kan drepe dansegleden til en gråstein.

Ina vokste opp i Tromsø og på Lillehammer. Etter videregående dro hun på kunstskole i Kabelvåg. Og der, på skolens loft, i det kalde, stille, øde landskapet, omkranset av Lofotens gigantiske fjell, ble hun for første gang introdusert for tangomusikken. En lærer satt på platen «Sur», fra Solanas filmen med samme navn og musikk av Astor Piazzolla.

– Fy fader så fint det var! Den musikken satt seg bare fast i meg, den var så utrolig vakker. Det var min musikk. Jeg hadde fremdeles ikke sett dansen tango, for den var ikke kommet ordentlig til Norge ennå. Og det fantes bare èn tv-kanal, NRK, og ikke noe internett slik som i dag, hvor folk kan lære seg hva de vil ved å studere Youtube-videoer.   Vi hadde bare utslitte VHS – taper med spøkelses-aktige skikkelser i mye snø, særlig på de mest avgjørende stedene. Det var ganske vanskelig å få tak i tangoteknikken og figurene på den måten. Men drømmen ble bare sterkere og sterkere. Det lå i meg et sted, som et bakteppe,  «en magefølelse, intusjon» dette med Argentina, tangoens opprinnelsesland. Min oldemor var argentinsk. Hun fikk to barn med min oldefar som hadde emigrert fra Narvik til Buenos Aires for å jobbe som landoppmåler. Men oldefar, Johannes Revold dro tilbake til Nord-Norge med den ene gjenlevende sønnen sin etter 15 år i Argentina fordi oldemor Adelina Delgado, og den andre sønnen døde i spanskesyken som herjet rundt 1918-21. Jeg elsket å høre på disse fortellingene. Jeg hadde brune øyne, mens mine søstre hadde blå. Jeg lurte på om jeg skulle farge håret mitt helt svart også – så jeg ble enda mer argentinsk.  Jeg farget håret svart på gymnaset og var ganske dramatisk. 

Dette kommer jeg aldri til å få til

Ina ville lære tango og flyttet til Oslo i 1992. Hun ringte rundt til de danseskolene som fantes da, og spurte om det var noen som kunne lære henne tango. Hun fant en lærer, Ramon, som underviste henne og 20 andre elever i Oslo en gang i uka.

– Jeg skjønte ingenting av dansen de første gangene. Det var så komplisert. Og jeg var fremdeles veldig sjenert. Jeg skalv så mye i starten at en annen elev spurte om jeg hadde sukkersyke. Det å danse tango er som å være på en åpen scene, (og det er veldig intimt). Du kan ikke skjule deg. I Norge er vi også veldig redde for å gjøre feil. Men takk til alle de snille menneskene jeg møtte den gangen som var overbærende og optimistisk.  Tango er basert på improvisasjon, og de store mesterne sier at det ikke finnes feil i dansen. Det er et språk, vi kommuniserer, det fortelles og lyttes, spørres og svares. Jeg trodde jeg skulle tenke dansen, skjønne den med hodet, med ordene, med å pugge stegene, men tango er først og fremst energi og tilstedeværelse i rommet, i følelsene og i deg selv og din egen kropp. Du forteller en historie når du danser den. En samtale mellom to. Det er en energi i det, en flyt, som er noe annet, noe mer, en annen kraft, enn bare sensualitet og flørt. Selv om det selvfølgelig også kan være dèt. 

Det var vanskelig i starten, men også så gøy, og jeg kjente den indre kraften så sterkt at jeg visste at jeg bare måtte fortsette. Jeg øvde, trente teknikk, presisjon og nye steg til det satt i nye nervebaner. Det er som når du lærer å sykle, eller svømme, eller gå på ski – plutselig finner du balansen i kroppen. Rammene, pausene, vendingene, rytmen, vokabularet. Og da er du fri. Da kan du fly. Det er dette folk blir helt besatt av, frihetsfølelsen i kroppen, men også nærværet med den andre. Du må fortsatt øve jevnlig. Utvikle deg, studere mestere, finne nye trinn du liker, danse med mange. Du blir bedre og bedre i denne dansen. Det har med det levde livet å gjøre.

Kroppen valgte tango

Ina reiste til Paris, København, San Fransisco, Buenos Aires og lært mer tango.  Danset på Milongaene, lærte av mesterne. Samtidig studerte hun kunst og var utøvende billedkunstner. Hun tegnet og hadde en rekke kunstutstillinger og prosjekter. 

– Streken er en dans den også. Det henger sammen; linjer i rommet, på papiret og linjene i dansen, i kroppen. Men det er lett å bli for teoretisk, det ble så mange meninger og ord, og så abstrakt, kanskje fordi jeg er veldig intellektuelt anlagt trengte jeg det konkrete i dansen. Man er som en arkitekt, nei heller en murer, legger stein på stein, så bygningen står bra, og kan flytte seg til neste sted og være like stabil. «Da jeg fikk barn, og mindre tid, gikk jeg en runde med meg selv og tenkte, hva er det jeg ikke kan leve uten hver dag? Hva er det jeg må gjøre selvom jeg ikke er verdensmester eller superkjendis? Jo, jeg blir så glad og så rolig, av å danse, å bevege meg i et stort rom, å kaste meg inn i musikken, å være sammen med mange andre mennesker på en seriøs måte.»

Tangoen er et rituale, der man fødes på ny og på ny. Hver gang man bestemmer seg for å møte en annen i den konteksten, skaper man noe nytt, manifesteres i rommet, og gjør så godt man kan, aksepterer det menneskelige, feilene, det uperfekte, og kommunikasjonen kommer først. 

Hva er det jeg vil gjøre nå med livet mitt, hva er det kroppen min trenger? Og svaret som kom til meg var: Tango! Sykdomsperioden hadde også fått meg til å innse at jeg ikke trengte å bli verdens beste. At det det egentlig var et privilegium å ikke bli verdensberømt, slik jeg trodde man måtte for å gjøre noe på ordentlig og for å bli sett! At anonymitet er et gode. Og at blir man sett akkurat på den måten man selv syns er viktig, så holder det å bli sett av noen få.  Jeg hadde lært å tåle å ikke måtte være best. Men at jeg kunne ha mye glede av dansen likevel. Jeg har fått oppleve så mye spennende med tangoen, har fått venner over hele verden – den har blitt mitt liv. Og jeg synes det er helt greit at den tar mye av livet mitt. Men heldigvis har jeg barna, de kommer alltid først og holder meg nærværende i hverdagslivet. Det handler om å finne balansen. Og om å bli den danseren man er.

Nye tango- og balansekurs med Ina starter 10. januar 2022
https://www.deltager.no/tango22